Vi er alle under sosialdemokratiets tak

Vi er alle under sosialdemokratiets tak

Gode venner.

Vi som er samla her i dag, vi har hvertfall to ting som gjør at vi er under samme tak.

For det første er vi trøndere. Det er i seg selv viktig, men underordnet i den her sammenhengen.

For, gode årsmøte, viktigst av alt, så er alle vi i dette rommet samla under sosialdemokratiets (digitale) tak.

Det forener oss, det samler oss, det gir oss den samme historien.

I år er det 10 år siden 22. juli. Det har gått 10 år siden våre venner ble skutt og drept fordi de var sosialdemokrater.

Gode partikamerater

Jeg var 16 år 22. juli 2011. Ganske så nyfrelst AUFer på min andre sommerleir. Nå har jeg, og AUF levd ti år med terroren i minnene og i kroppen. Det samme har alle dem som enten direkte eller indirekte ble ramma av terroren den dagen.

I tida etter 22.juli var det riktig å si at det var et angrep på alle. For det opplevdes slik. Bodøværinger som ikke fikk naboene sine hjem. Fotballag i Bergen som måtte spille med en mindre. Videregåendeklassen min På Levanger som hadde første skoledag med en tom skolepult.

Norge er et lite land. Forholdene er små. Alle kjente noen som kjente noen. Våre traumer fra 22.juli ble også et nasjonalt traume. Det var et angrep på alle, for i Norge er et angrep på én i flokken et angrep på hele flokken. 

Rosetogene, minnestundene, støtteerklæringene og kondolansene ga støtte til traumatiserte ungdommer, pårørende og etterlatte. I tillegg ga det oss styrken til å gjenoppta oppgaven som politisk ungdomsorganisasjon. 

Ti år senere er rosetogene blitt bilder i pensumbøkene. Støtteerklæringene lagret som arkivmateriale. Talene blitt til bøker. Og vår bevegelse er tilbake i ordinær drift.

I AUF har vi i tiden siden 2011 brukt mye tid på å diskuter hvor mye fokus 22. juli skal ha internt i organisasjonen. Dette har ikke vært noen enkel oppgave. Vi har vært nødt til å snakke om 22. juli, selv om det har kosta.

For det var et angrep på oss. Og det har medført personlige traumer for mange av våre.

Men det var også historien til alle AUFere, og Arbeiderpartifolk som kom inn i ettertid. 

Nå er tida med berøringsangst kanskje snart over. Internt har vi brukt ti år på å kunne snakke på en trygg måte om det med hverandre. Nå er mitt ønske at den samme prosessen skal foregå i resten av samfunnet. Norske medier, politikere og samfunsdebattanter har bidratt til å normalisere krefter som tidligere har vært regnet som ekstreme.

Det har vært en endring i Norge siden 2011. Man ser det i så mange enkelttilfeller at man ikke lengre kan kalle det for det. Det er blitt den nye normalen.

En av 22. juli-terroristens fremste ideologiske ledestjerner var ytre høyre-bloggeren Peder Jensen, bedre kjent som Fjordman. I 2013 mottok Fjordman støtte fra Fritt Ord til å gi sitt perspektiv på 22. juli-terroren.

I etterkant av NRK-serien «22. juli»s lansering, fikk Fjordman ukritisk anledning til å komme på trykk i Aftenposten med et forsvar for seg selv og sine bidrag til å radikalisere 22. juli-terroristen. I begge disse debattene har Breiviks ideologiske forbilde fått fraskrive seg ansvaret for at nettopp hans ord har blitt til handlinger. Eller som avisa Vårt Land skrev i sin lederartikkel den 3. februar 2020:  

"i møtet med dem som vil «fjerne» og «erstatte» «forræderiske eliter» og «femtekolonnister», må vi bruke andre virkemidler enn pengestøtte og fri tilgang til spaltene. Jensen er intet offer eller en forfulgt uskyldighet, eller en som åpner opp ytringsrommet. Han er et av de sterkeste eksempler i moderne tid på at ord kan lede til drap."

Dette er et eksempel til etterfølgelse.

Som offer for høyreekstrem terror, føler jeg at jeg kan være ærlig på dette: den største faren ved ytre høyre er ikke voldspotensialet, terroren og de sinte ekstremistene. Den største faren er når det ekstreme blir den nye normalen, når konspirasjonsteoriene og de antidemokratiske ideene får fotfeste blant vanlig folk. 

Og vi må starte med å være ærlig om hva som faktisk skjedde, og snakke sant om hvem det var et angrep på. Det var et målretta angrep på Arbeiderpartiet og AUF. Et angrep planlagt og drevet fram av hat. Hat mot mangfoldet. Hat mot likestillinga. Hat mot samfunnet arbeiderbevegelsen hadde bygga opp. Dette hatet hadde vokst opp i våre klasserom, i våre nabolag, i vårt samfunn. 

Det andre vi må gjøre er å sette 22.juli inn i en kontekst. Det var ikke en enkelthendelse. Historien om 22. juli er også historien om drapet på Benjamin, angrepet mot Al-Noormoskeen og drapet på Johanne.

Den røde tråden

Det går en rød tråd gjennom vår bevegelses historie. Allerede i mellomkrigstiden var antifascismen sterkt til stede i Arbeiderpartiet og i AUF. Under utbruddet av den spanske borgerkrigen mobiliserte AUFere til solidaritet for Spania. 4 av våre kamerater falt i strid mot den overveldende fascistiske militærmakten.

Under andre verdenskrig ble AUFs og Arbeiderpartiets medlemmer og tillitsvalgte utsatt for systematisk forfølgelse, tortur, fengsling og drap. Flere av etterkrigstidens fremste Ap-politikere ble sendt til nazistenes konsentrasjonsleire. AUF-leder Trygve Bratteli var kort tid i forveien blitt reddet ut fra en massegrav i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.

Senere Arbeiderpartihøvding Haakon Lies bror, Per Lie, var fra 1931-1934 min forgjenger som nestleder i AUF. Han ble drept 5. mars 1945 i konsentrasjonsleiren Dachau i Tyskland. I AUFs beretning fra krigsårene skriver Alfred Skar at de fleste aktive tillitsvalgte i AUF Arbeiderpartiet før krigen endte i nazistisk fangenskap på den ene eller andre måten.

Det går en rød tråd fra AUFerne som ble drept av Francos styrker til nazistenes forfølgelse av sosialdemokrater under andre verdenskrig, til det høyreekstreme terrorangrepet mot AUFs sommerleir på Utøya 22. juli 2011.

Aldri mer 22. juli

I rosetogene lovte vi hverandre aldri mer 22.juli. Da må sikre at landet vårt har en demokratisk beredskap.

For beredskap er mer enn helikopter.Mer enn politi.Og mer enn sperringer. Den viktigste beredskapen i samfunnet vårt er oss mennesker. Fellesskapet vårt. Diskusjonene vi har. Ordene vi bruker. Beredskap er vi mennesker som sammen står opp mot urett. Det er å lære av vår egen historie. 

Vi vet ikke hvordan vennene våre som ikke er her mer ville tenkt, følt og drømt i dag. De vil for alltid være 15, 18 eller 22 år. Livet deres stoppa da de akkurat hadde starta på videregående. Da de akkurat hadde fått fagbrevet. Kyssa noen for første gang eller følt friheten ved å få lappen. Vi får aldri vite hvem de ville ha vært i dag.

Denne sommeren er det 10 år siden 22. juli.Vi i arbeiderbevegelsen fortsetter å kjempe for sosialdemokratiet. Det gjør vi for de som ikke lenger kan kjempe. For GizemFor SnorreFor ChristopherFor HåkonFor Lene MariaFor AlexanderFor SondreFor Emil

Nå trenger vi en politisk oppvåkning i hele samfunnet vårt. Nå må vi tvinge vekk berøringsangsten både i de små og store fellesskapene våre.

Den oppgaven får vi kun til, når vi i fellesskap er samla under sosialdemokratiets tak.

Nå er tida inne for å holde løftet vi ga da vi løftet rosene våre: aldri mer 22.juli.