Seriøst arbeidsliv?

Regjeringen la i januar i år frem sin politiske plattform, den såkalte Granavolden-erklæringen.I denne erklæringen står det skrevet at «regjeringens mål er et norsk arbeidsliv med både trygghet og fleksibilitet for arbeidstakere, seriøse arbeidsgivere og et velfungerende og effektivt trepartssamarbeid». Videre står det at «regjeringen vil videreutvikle det beste i den norske modellen og mener det er en konkurransefordel for Norge med et likestilt og inkluderende arbeidsliv med høy organisasjonsgrad. Samtidig anerkjenner regjeringen at mange arbeidstakere velger å være uorganisert».

Høyre hadde også saken om uorganiserte arbeidstakere til behandling i sitt landsmøte tidligere i år. Her sto det en ganske heftig strid med en påfølgende stemmegiving etter at Unge Høyre ønsket å gå enda lenger, og ville bytte ut formuleringen «anerkjenne et uorganisert arbeidsliv» med «forsvare et uorganisert arbeidsliv».

Landsmøtet landet til slutt på «anerkjenne», som også var det arbeidsminister Anniken Hauglie stemte for.

Det er organisasjonsfrihet i Norge, greit nok, det får vi nesten bare akseptere. Det kan være ulike årsaker til at noen velger ikke å organisere seg, men mange år som tillitsvalgt har lært meg at disse arbeidstakerne sjelden gjør seg selv noen tjeneste. Fordelen, eller «fleksibiliteten» går så godt som alltid i favør arbeidsgiver. Det er så å si håpløst å jobbe mot et seriøst arbeidsliv uten at folk er organiserte. Regjeringens ambisjon om trygghet og fleksibilitet for arbeidstakere blir derfor bare hul når de samtidig anerkjenner det uorganiserte arbeidslivet. Når da den samme regjeringen tidligere har svekket arbeidsmiljøloven ser vi at det ikke er mange håndsrekninger å få for vanlige arbeidsfolk.

Hva kan så vi lokalpolitikere gjøre med dette? Svaret er enkelt – mye! Kommunen er en stor innkjøper av varer og tjenester, og det er nettopp gjennom innkjøpsmakten at vi kan motvirke regjeringens politikk. En rekke kommuner med rødgrønt styre har for lengst innført konkrete tiltak, og her står byrådet i Oslo i en særstilling med sin innførsel av den såkalte Oslo-modellen, som også har blitt adoptert av flere andre kommuner.

Denne modellen stiller konkrete krav til virksomheter som skal levere varer og tjenester til kommunen.

Eksempler på krav er faste ansettelser, tarifflønn mellom oppdrag, faglærte håndverkere, minimum 10 prosent lærlinger og lønns- og arbeidsvilkår i tråd med tariffavtaler.

Jeg kan vise til et konkret eksempel på bruk av denne innkjøpsmakten, og den kommer fra min egen bransje, nemlig elektro.

Den 29. april, tilfeldigvis to dager før 1. mai, ble en godt og vel 300 dager lang streik blant ansatte i firmaet Traftec avblåst etter at enighet til slutt var oppnådd. Hva var det de streiket for, spør du deg kanskje. Jo, det var noe så grunnleggende som en tariffavtale! Over 10 måneder skulle det altså ta å få på plass det. Mens denne streiken enda varte ble Traftec tildelt en kontrakt med Trøndelag Fylkeskommune om utbygging av nattlading for elbusser i Trondheim.

Elektroarbeidernes Fagforening Trøndelag, der jeg selv er medlem, og LO i Trondheim ble etter hvert kjent med tildelingen. De gjorde da straks fylkeskommunen oppmerksom på saken. Fylkeskommunen valgte å gjennomgå tildelingen på nytt jfr. forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter, med det resultat at Traftec mistet kontrakten den 12. april i år. Drøye to uker senere var altså tariffavtalen i firmaet på plass. Tilfeldig? Neppe.

I dette tilfellet glapp det i innkjøpsleddet, men våkne tillitsvalgte snappet det opp. Dette er et stjerneeksempel på at fagorganisasjoner både er nyttige og nødvendige.

Arbeiderpartiet vil alltid være en garantist for trygghet og seriøsitet i arbeidslivet, og det er her du finner vår anerkjennelse.

Håvard Vinje

Levanger Arbeiderparti