Distriktslandbruket og landbrukspolitikken

Distriktspolitikk handler om å utligne blant annet geografiske, befolkningsmessige og næringsmessige ulemper. Store næringsressurser ligger i distriktenes naturgrunnlag, men det kreves tilpassede rammevilkår for å utvikle disse. I dag skjer omfattende strukturendringer med konsentrasjon og sentralisering som resultat. Mindre ressurser settes inn i distriktsutvikling.

Regjeringen Solberg sier i sin plattform at landbrukspolitikken ikke lenger skal være en del av distriktspolitikken. Landbruket skal utvikles som en næring uten spesielle distriktspolitiske føringer og med større enheter med større inntektsmuligheter som mål. Endringer som fremmer en slik politikk, er blant annet Jordbruksavtalens driftsrammer, endringer i regelverk og endringer i skatteregimer.

Nord-Trøndelag Arbeiderpartis utgangspunkt for landbrukets rammevilkår er Stortingsmelding 9 (2011-2012). Under behandling av denne ga Stortinget sin tilslutning til en målsetting om økt matproduksjon i takt med befolkningsutviklingen, på alt tilgjengelig areal, over hele landet, og på norske ressurser.

Dagens landbrukspolitikk står delvis i motstrid til disse målsettingene. Økt matproduksjon på norske ressurser er en hovedmålsetting i Stortingsmelding 9. Her vektlegges matsikkerhet og selvforsyning. Selvforsyningsgraden ligger i dag reelt på ca. 38 %, noe som i et beredskapsperspektiv er svært lavt. For å øke  selvforsyningsgraden må det tas politiske grep for at tilgjengelig dyrket jord holdes i drift.

Mer av matproduksjonen må skje på innenlandske ressurser som økt bruk av grovfor, mer beitebruk, økt kornproduksjon, samt alternative kilder for proteiner og karbohydrater, samtidig med at import av kraftforråvarer reduseres.

Landbrukets rammevilkår er i dag slik utformet at matproduksjonen vris kraftig over på færre og større enheter. Vi er ikke imot store bruk, men vil også ha driftsmuligheter for middels store og mindre bruk. Vi ønsker så mange heltidsbønder som mulig, men deltidsbønder kan også stå for en betydelig matproduksjon. Rammevilkårene må derfor innrettes slik at det er mulig å drive med forskjellige driftsstørrelser. For å sikre dette må tilskuddsordningene innrettes slik at de i økt grad tilgodeser små og mellomstore bruk. Grovforproduksjon og mat- og forkorndyrking må prioriteres sterkere.

Importvern, effektiv markedsregulering og gode frakttilskuddsordninger har vært, og er, helt avgjørende for å kunne opprettholde et levedyktig distriktslandbruk. Markedsregulatorrollen må fortsatt tilligge landbrukssamvirket. Næringer pålagt krav om at det fra 2024 skal være slutt på å ha dyr i båsfjøs. Dette er utfordrende og vil særlig berøre melkeproduksjon. Disse endringene vil kreve store investeringer, og det kan føre til nedleggelser om det ikke etableres brukbare investeringsordninger.

For beitenæringene er en feilslått rovviltpolitikk og -forvaltning en hovedutfordring. Stortingets rovviltforlik av 2011 skulle legge grunnlaget for en politikk som innebar en balanse mellom rovviltforvaltning og næring, noe som ikke er realisert.

Matproduksjon over hele landet, slik Stortingsmelding 9 har som målsetting, forutsetter at variasjonene i vilkår, arealer, beliggenhet, klima og andre forhold, skal kunne gi grunnlag for produksjoner tilpasset lokale forhold. I tillegg til nødvendige rammevilkår, må det gis føringer for å kanalisere produksjoner til de områdene i landet hvor forholdene for disse ligger naturlig til rette.

Den som driver jord bør i prinsippet eie den, og det bør legges til rette for en utvikling mot bedre samsvar mellom eier og bruker av jord. Tilgang til jord blir viktigere dess større driftsenhetene må være for å oppnå tilfredsstillende økonomiske resultater. Situasjonen i distriktene er at bønder i økende grad leier jord, lengre og lengre unna gården, med betydelig transport av for og husdyrgjødsel som følge. I Nord-Trøndelag er for eksempel ca. 30 % av all jord i drift, leiejord.

Det må satses på jordforbedringstiltak, blant annet grøfting, for å øke produksjonen på eksisterende arealer, og det må fortsatt satses på nydyrking.

Et strengt jordvern er svært viktig for å holde viktige arealer, særlig omkring byer og sentre, i bruk for matproduksjon. Det er nødvendig med enda strammere begrensninger for å ta dyrket og dyrkbar jord ut av produksjon.

Skogbruket blir en av de viktigste næringene for å lykkes med det «grønne skiftet» og et samfunn bygd på en sterk bioøkonomi. Årsmøte vil understreke viktigheten av en aktiv oppfølging av «Skogmanifestet» som Nord-Trøndelag Ap og Sør-Trøndelag Ap utarbeidet foran fylkestingsvalget.

Landbruket bidrar med betydelige klimagassutslipp, hovedsakelig i form av prosessutslipp av metan, lystgass og CO2. En reduksjon av utslippene er en viktig forutsetning for et bærekraftig jordbruk. Et viktig tiltak er å øke støtten til produksjon av matvarer med lave klimagassutslipp. Det er anslått at matvareproduksjon utgjør mer enn 50 % av jordbrukets klimagassutslipp. Å omlegge deler av matproduksjonen til matvarer med lave klimagassutslipp vil være et effektivt og målrettet tiltak for å redusere jordbruksutslippene.

Norske skoger binder mellom 25 og 30 millioner tonn CO2 per år. Vi trenger en aktiv skogbrukspolitikk for å øke mengden tonn CO2 som bindes i norsk skog per år.

Les mer om Arbeiderpartiets landbrukspolitikk her:

http://arbeiderpartiet.no/Politikken-A-AA/Arbeid-og-naeringspolitikk/Landbruk