«De som gikk foran»

9.mai 1986 sto åtte banebrytende kvinner på Slottsplassen i Oslo. De var akkurat blitt utnevnt av Kongen i Statsråd til medlemmer av den norske regjering. Gro Harlem Brundtlands kvinneregjering ble selve symbolet på at Norge var på topp på likestilling i politikken. De brøyta vei. Men 30 år etter er vi fortsatt ikke i mål. Norge er ikke et likestilt land.

Vi kvinner utgjør halve befolkninga. Vi skulle da også hatt halve makta. Men i norske kommunestyrer, ordførerstoler, og i regjeringskvartalene, er fortsatt kvinner i betydelig mindretall. Fortsatt er det sånn at ordføreren de fleste steder er en mann, og færre kvinner tar gjenvalg. Og blant Høyre/Frp-regjeringens statssekretærer og rådgivere er kvinneandelen oppsiktsvekkende lav.

I Arbeiderpartiet jobber vi strategisk med å få flere kvinner til å si ja til å ta på seg verv – i kommunestyrer og i partistyrer. Resultatet ved høstens lokalvalg var en dobling av antallet kvinnelige ordførere fra Arbeiderpartiet. Gjennom målretta satsing har vi sikret norske kommuner 67 kvinnelige ordførere – og med det toppledere – som igjen blir forbilder og premissleverandører i sine lokalsamfunn. Det er bra. Men la oss også være ærlige: Det er langt fra bra nok. Vi ser det samme bildet i Arbeiderpartiet som vi ser så mange andre steder i samfunnet. Kvinner tar plass og gjør jobben, men når posisjoner og ansvar skal fordeles, er det fortsatt mennene som beholder makta.

Norske kvinner har i dag en yrkesdeltagelse på 75 prosent. Det er skyhøyt over snittet i Europa. Men kvinner tjener fortsatt 85 prosent av det menn gjør. De har sjeldnere topplederstillinger. De jobber i større grad deltid, innehar i mindre grad lederposisjoner, har høyere sykefravær og uførhet, og det er store kjønnsforskjeller etter både sektor, bransje og stillingskategori. Det krever vilje til handling om vi skal endre på det.

Likestilling kommer ikke av seg sjøl - og det er heller ikke noe den enkelte har ansvaret for å skaffe seg - i forhandlinger rundt kjøkkenbordet, med sjefen, eller i andre deler av samfunnet. Likestilling er en grunnleggende menneskerett og noe fellesskapet og politikken skal sørge for. Det er en politisk oppgave å sikre likestilling – og vi vet en del om hva som virker.

Det nytter ikke å strebe etter kvinner i politikken, i styreposisjoner eller i topplederposisjoner, eller snakke om viktigheten av å holde kvinnelig sysselsetting høy, om man samtidig ikke sørger for å føre en politikk som gjør det mulig for kvinner og menn å delta i arbeidslivet og kombinere det med familieliv.

På en dag som denne er det på sin plass å minne om at vi i Norge nå - for første gang i historien - har en regjeringen som har satt likestillingen i revers. Og det med kvinnelig både statsminister og finansminister! Høyre og FrP har kuttet i pappakvote, økt kontantstøtten og gått til angrep på retten til abort. De vil avvikle likestillingsloven og har gjort barnehagene dyrere og køene lengre. I arbeidslivet har de kuttet prosjekter mot ufrivillig deltid og ført en skattepolitikk som øker likelønnsgapet. Etter to år med Høyre og Frp i regjering er mange deler av politikken som har ført til et mer likestilt Norge, enten svekket eller fjernet totalt. Det er en politikk som tar Norge i feil retning.

Den norske erfaringen er at likestilling og mangfold i virksomhetene, i styrerommet, i toppledelsene, i politikken, i arbeidslivet og i samfunnet for øvrig ikke handler om å gjøre det rette, om å være snill, men at det er lønnsomt og nødvendig – at det er et konkurransefortrinn.

Norske damer hører hjemme på ordførerkontorer og i regjering. Det skjønte Gro. Vi trenger en regjering som viderefører hennes arv. Men i tillegg til en regjering som har kvinner – må den også føre en politikk for kvinner. Det kan vi få etter valget neste år med en Arbeiderparti-ledet regjering.

På trykk i Trønder-Avisa 9.mai 2016