Aldri tie, aldri glemme

Minnemarkering 15 år etter 22.juli 2011

15 år.

Takk for at du kom.

Takk for at du ikke glemmer.

Det ble en sterk og verdig minnemarkering på Røstad og i Levanger kirke 22.juli 2026 - 15 år etter den mørkeste dagen. Levanger Arbeiderparti vil takke appellantene: 

Oliver Lien Langåssve - leder Levanger AUF

Annar Gravråk - leder støttegruppa 22.juli i Trøndelag

Dina Nesgård Evjen - leder Trøndelag AUF 

Lene Vågslid - barne- og familieminister 

Vi vil også rette en stor takk til Levanger kommune for å bidra med tilrettelegging og til sokneprest Sabine Kjølsvik og hennes stab for å åpne Levanger kirke for oss. Sangen til Julie Vikestad berører oss alle. Takk.

Ikke et minutts stillhet, men et helt liv i kamp. 

For de vi mistet, de etterlatte og overlevende. Vi skal aldri glemme. 

Vi deler noen av appellene under her. 

Oliver Lien Langåssve - leder Levanger AUF

I dag er det 15 år siden vi var vitne til det største angrepet mot demokratiet i Norges historie. I dag e det 15 år siden 77 personer ble drept. Åtte i regjeringskvartalet og 69 på AUF sin sommerleir på utøya blandt disse var 15 år gamle Emil Okkenhaug fra Levanger. 

Emil ble beskrevet som en aktiv og inkluderende gutt og ikke ønsket at noen skulle stå utenfor. Han var nettopp ferdig på ungdomsskolen og til høsten skulle han begynne på medier og kommunikasjon på Levanger VGS. Drømmen hans var å bli journalist.  

Den 22 juli mistet Levangersamfunnet en sønn, en klassekamerat, en venn og en kjæreste. Han ble skutt og og drept av en høyreekstrem terrorist. 

Det var ikke tilfeldig at bomben gikk av på Einar Gerhardsens plass. 

Det var ikke en tilfeldig regjering mennesker ble drept på jobb for.

Det var ikke en tilfeldig ungdomsorganisasjon som ble angrepet.

Det var ikke tilfeldig at Emil Okkenhaug ble drept 22 juli 2011.

Terrorangrepet var et målrettet angrep mot sosialdemokratiet. Mot solidaritet, rettferdighet og menneskeverd. Mot samfunnet vi har bygd og verdiene vi kjemper for, og drømmene våre for morgendagen.

I tiden etter terroren ble det arrangert rosetog over hele landet, og i ukene etter terrorangrepet ryddet Oslo kommune bort over 800kg med roser fra Oslos gater. Norge var samlet for å vise at kjærligheten var større en hatet. 

Men nå 15 år etter det høyreekstreme terrorangrpert som drepte 77 mennesker ser vi  i en fersk rapport fra PST at trusselen fra høyreekstreme miljøer er større i 2026 enn i 2011. Spesielt blandt unge på sosiale media som ikke selv husker tragedien. Og en studie fra C-REX viser at omtrent 150 000 nordmenn har høyreekstreme holdninger. 

Jeg er selv elev på Levanger ungomskole og ser selv hver dag hvor mye rasisme og ekstremistiske holdninger har blitt normalisert blandt unge.  Jeg tror ikke det hadde vært sånn om de faktisk var der 22 juli 2011 og hadde egne minner fra dagen. 

Derfor er det viktigere nå en aldri før at vi ikke glemmer det vi gikk i rosetog for, ikke glemmer hva som førte til at 77 mennesker ble drept. Hvis vi ikke underviser og videreformidler historier fra 22 juli er jeg redd for at vi skaper et mer og mer ignorant samfunn der ekstremt tankegods får mer og mer spillerom i den offentlige debatten. 

Derfor oppfordrer jeg deg til å være den som er kommentarfeltkriger, den som tør å si imot når noe er urett. Vær den som alltid har plass til én til på laget.Fordi dette er ikke noe vi får til alene. Vi må ta opp kampen mot ekstremismen sammen for å pass på at det aldri bli et nytt 22 juli.

For Aleksander, Gizem, Håkon, Lene Maria, Snorre, Sondre, Christopher og Emil; ikke ett minutts stillhet, men et helt liv i kamp. 

Vi glemmer dere aldri.

Dina Nesgård Evjen - leder Trøndelag AUF

Kan du gi meg et løfte? Ikke glem 22. juli.

En sommerdag for 15 år siden skjøt og drepte en høyreekstrem terrorist 77 mennesker i regjeringskvartalet og på Utøya. 

Ungdommer ble skutt fordi de var AUFere på sommerleir. 

Voksne ble bombet fordi de gikk på jobb for demokratiet i regjeringskvartalet. 

Alle sammen mennesker med håp om en fin framtid. Men som mistet livet før de fikk muligheten til å oppleve den.

Terrorangrepet var et målrettet angrep mot AUF og Arbeiderpartiet. Mot solidaritet, likhet og rettferdighet. Mot samfunnet vi har bygd, verdiene vi kjemper for, og vår drøm om en bedre framtid. 

Mot en generasjon engasjerte ungdommer, som i dag skulle vært lærere, rørleggere, foreldre eller sykepleiere.  

I år reiser jeg nok en gang på AUFs sommerleir på Utøya, men denne gang med en trønderdelegasjon der flere er født etter terroren i 2011. Medlemmer som ikke har egne minner av terrorangrepet. 

Da er det skremmende at det tankegodset som tok 77 menneskeliv for 15 år siden, ikke på magisk vis forsvunnet fra samfunnet vårt. De har vokst seg større og sterkere. De tar mer plass. Det får fotfeste blant de yngste. 

Samtidig er vi i ferd med å tape kampen om et anstendig ordskifte, om hva som er greit å si. De siste årene har vi sett en utvikling der ekstreme og hatefulle ytringer møter minimal motstand, der kommentarfelt flommer over av hat. 

Hvor unge AUFere får høre at de skulle blitt skutt på Utøya. 

Hvor personer med mørk hud får høre at de er kakkerlakker som skulle blitt sendt ut av landet. 

Hvor skeive får høre at de skulle blitt hengt.

Det ekstreme er i ferd med å bli den nye normalen. Men det trenger ikke være sånn. 

For vi er mange flere som husker, enn de som hater. Vi er mange flere som elsker, enn som ekles ved. 

I dag er Levanger kirke fylt av kjærlighet, styrke og håp. Ikke av splittelse, forakt og hat som terroristen ville.

La oss fortsette å fylle samfunnet med kjærlighet. La oss sammen være den fremste motkraften til stemmene som ønsker demokratiet til livs. 

Det krever at du er modig. At de rundt deg er modig. At vi er modige sammen.

22. juli 2011 skjøt og drepte en høyreekstrem terrorist 77 mennesker. 8 i regjeringskvartalet, og 69 på AUFs sommerleir. Selv hvis du ikke husker dagen selv, vil jeg du skal love meg en ting. Ikke glem ofrene etter terrorangrepet. Snakk sant om hvorfor de ble drept. Aldri glem 22. juli. 

For Aleksander, Gizem, Håkon, Lene Maria, Snorre, Sondre, Christopher og Emil - ikke et minutts stillhet, men et helt liv i kamp.

 Jeg lover å aldri glemme.